Hann: Stegg
Hunn: Høne
Stegg er større enn Høne.
Kjennetegn:
Ca. 36 cm. 350-510 gram. En knapt duestor hønsefugl med korte, avrundede og litt hvelvede vinger, nokså kort, rett
avskåret hale, som delvis er dekket av over- og underhalefjærene, og korte ben som er fjærkledd
helt ut til klørne. Nebbet er ganske kort, og over øyet er det en rød hudkam som svulmer sterkt opp
hos hannen om våren.
Sommer- og vinterdraktene er svært forskjellige med brokete overgangsdrakter
mellom ytterpunktene. I sommerdrakt er hodet, halen, forbrystet, det meste av oversiden og kroppssidene
hovedsaklig svarte med hvite flekker hos den utfargede hannen. Undersiden, beina og vingene er hvite,
halen svart og mellom nebbroten og øyet er det svarte båndet fra vinterdrakten bevart. Denne drakten går
gradvis over i først sommerdrakt, deretter en høstdrakt hvor blant annet ryggsiden får et blågrått
og brystet og kroppssidene et rustgrått preg.
I vårdrakten, som fjellrypa beholder mesteparten av sommeren, har den utfargede hunnen utpregede
kamuflasjefarger med en rustgul og gråhvit bunnfarge med tette, grove og svarte tverrbån. Bare buken,
undergumpen, vingene og beina er hvite. I vinterdrakt er begge kjønn hvite med svart hale. For hannens,
av og til hunnens, vedkommende finnes i et bredt, svart bånd fra nebbroten til rett bak øyet.
Ungfuglene ligner hovedsaklig hunnen i sommerdrakt, men skiller seg klart ut ved at de er brune, ikke
hvite, vinger.
Eggene er lyst grågule eller rødgule med tette, svarte prikker og flekker.
Låt:
Nokså taus. Fra den oppflygende fuglen høres et knarrende eller snorkende "arrr" (hannen), fra hunnen
kommer et mykt, lokkende "kjå" "kjå".
Utbredelse:
Island, Skottland, Skandinavia, Alpene og Pyrenéene (forskjellige raser), dessuten i Sibir og Sentral-Asia,
nordlige og arktiske deler av Nord-Amerika og Grønland.
Fjellrypa hekker hos oss i fjelltrakter over hele landet fra Hekkfjell i Vest-Agder i sør, til Nordkapp-platået
i nord. I sør-Norge hekker den vest til Skikulå i Rogaland og sørøst til Norefjell i Buskerud. De fleste
individene hekker 1200-1500 meter over havet i Sør-Norge, mens de i Nord-Norge går nesten ned til kysten.
- Meget stasjonær, men i den strengeste vintertidentvinges en god del av bestanden lavere ned i fjellet,
av og til helt ned i Bjørkeskogen.
Tilholdssted:
Fjellrypa finnes mest i vierregionens øvre deler og nederste del av lavregionen. Den er vanlig på blokkmarker.
I hekketiden forekommer den mer fåtallig ovenfor og nedenfor de nevnte områdene.
Levevis:
Bortsett fra i jakttiden om høsten er fjellrypa som regel ikke særlig sky. Blir den forstyrret løper den
raskt et stykke bort. I oppreist stilling og med strak hals avventer den situasjonen for å bedømme om det
er nødvendig å fly opp. Selve flukten, som sjelden går langt eller høyt, er rask med hurtige vingeslag
avbrutt av glideflukt på stive, litt nedbøyde vingeslag. Ses om vinteren ofte i flokker på steder hvor vinden
får snøen til å fyke bort. Den kan også en sjelden gang lage gangsystemer nede i snøen der hvor det er
dyp snø med isskorpe. Som regel graver den seg ned i snøen for å overnatte. Føden består av knopper,
bær og frø, dessuten skudd og blad av vier og lyng. Tyttebærlyng, kreklig og bjørk synes også å utgjøre
en vesentlig del av vinternæringen.
Forplantning:
Reiret, som består av en liten fordypning som hunnen skraper ut i bakken og fôrer med litt strå, ligger
mer eller mindre åpent på tørre, snøfrie steder mellom gress, lyng, vier og lignende. Reiret ligger også
ofte i urer. Eggene legges i juni, gjerne i midten eller slutten av måneden, av og til i slutten av mai.
De 7-11 eggene ruges av hunnen i ca. 3 uker mens hannen (steggen) holder vakt i nærheten.
Kyllingene, som forlater reiret straks etter klekkingen, passes av hunnen alene og er straks i stand
til å finne mat, til å begynne med hovedsaklig småinsekter. Kyllingene er flygedyktige etter 10-12 døgn,
men holder fortsatt sammen med hunnen.
Informasjonen er hentet fra "Fugler fra eng, hei og fjell" skrevet av Henning Anthon. Norsk utgave ved Gunnar Lid. Aschehoug Forlag 1981.
14.04.2001